Alle tenkelige følelser har preget disse dagene: sjokk, vantro, avsky, sinne, fortvilelse, sorg...og etterhvert en slags glede...fordi det er så utrolig mye varme, medmenneskeligheten og omsorg oppi alt det grusomme.
Nå har vi fått lov til å delta på minnesamlinger og i blomstertog, og det gjordet godt å kunne gjøre noe praktisk, sammen med så mange andre.
Den eneste følelsen som virker til å være nærmest fraværende blant menneskene i dette lille, vakre, rare landet vårt i disse vonde, absurde dagene er hat. Jeg kan ikke erindre at en eneste person har gitt uttrykk for hat overfor mannen som har utført den grusomme udåden!
Hvor bemerkelsesverdig er det???!!
Det føles helt sanseløst vakkert at ingen uttrykker hat - til tross for at mange har mistet det kjæreste de har og til tross for at unge, uferdige mennesker har opplevd sitt livs verste mareritt.
Takk, lille, vakre, rare Norge....og lykke til videre!
