søndag 31. august 2014

Da mamma satset på idretten

Jeg har mange gode og morsomme minner fra barndommen. 
Ett av disse er fra den gangen mamma "satset" på idretten...
Håper det kan more deg litt også!



Det hadde seg nemlig slik at det var en optimistisk sjel av en håndballtrener
som ville starte håndballag for damer på stedet vi bodde.
Håndball var ingen høyt prioritert aktivitet i bygda, og ferdigheter og interesse var deretter.
Det var derfor en gjeng med modige husmødre, 
deriblant min mamma, 
som møtte opp til første trening.
De kom i alle aldre, former og fasonger, og så ut til å glede seg stort til adspredelsene.
Riktignok var de modige, men kunnskap om håndball hadde de altså ikke.


Det er viktig å huske at dette var på 1970-tallet,
og at gullalderen for norske håndballjenter lå minst et tiår fram i tid.
Kvinnehåndballen nøt på ingen måte den respekt som den gjør idag.
Dermed var det heller ingen som forventet at nivået på et lokalt,
nystartet damelag skulle være særlig høyt. Damene sjøl
var nok ikke mer ambisiøse enn at de rett og slett ville møtes og ha det litt moro.
...og der hadde det sannsynligvis oppstått en aldri så liten
kommunikasjonssvikt mellom partene!
Den optimistiske håndballtreneren hadde nemlig ambisjoner om å utvikle
et "spilledyktig" lag, så han møtte opp med stålblikk, rak holdning og diger dommerfløyte.


Det kan derfor tenkes at han ble rammet av mildt sjokk og lett vantro
da han ankom den noe overgrodde grusbana den kvelden.
Bana var i heller dårlig forfatning...
...og noen ville muligens sagt det samme om "spillerstallen".
De modige husmødrene hadde som nevnt møtt opp
i alle former og fasonger...
og da sikter jeg egentlig ikke til de korporlige attributter.
Nei, det var nok heller "treningstøyet" til damene som
utløste den arme mannens sjokk og vantro.
Her florerte nemlig "crimplene-bukser" og fargerike tunikaer,
sandaler og "husmorsko",... samt et og annet hode med   
sjarmerende hårruller 


Her var det ikke antydning til joggesko!
Langt mindre knebeskyttere eller fancy drikkeflasker.
Derimot var stort sett alle sykkelkurvene utstyrt med kaffekanne, fersk gjærbakst
og solbærsaft på glassflasker.
Husk igjen at vi snakker første halvdel av 1970-tallet!
Det var mange mammaer som fortsatt "bare" var husmødre.
Skulle de begi seg ut på den type ekstreme aktiviteter,
måtte de pent regne med å ha oss ungene på slep,
 og selvfølgelig sørge for at våre basale behov var dekket!
...og der kom altså solbærsafta og bollene inn.
Var det noen som trodde at multitasking var et nytt fenomen kanskje?


Vi ungene hadde altså møtt opp i hopetall for å overvære begivenheten.
Vi sto fnisete og forventningsfulle langs grusbana og håpet på noen form for underholdning.
Jeg vet egentlig ikke hva vi forventet oss,
men vi fikk iallefall oppleve at en overambisiøs håndballtrener
- med håp om anerkjennende blikk fra sambygdinger og hederlig omtale i lokalavisa -
fikk alle sine drømmer og illusjoner ettertrykkelig knust
...og det på under tredve minutter!

* * *

Det startet imidlertid i nokså siviliserte former,
med presentasjon av trener og navneopprop på spillerstall.
Deretter en svært kortfattet innføring i spillets regler, 
utdeling av baller og tre minutters oppvarming.
Da var damene andpustne...
og til trenerens store forskrekkelse ble det erklært 
kaffepause!



Ca tjue minutter senere var det tomt for kaffe, saft og boller,
og de modige damene gjorde seg klar til
skuddtrening!
Den fortsatt vagt optimistiske treneren utførte en rekke demonstrasjoner på skuddteknikk,
og de modige husmødrene fulgte opp med halsbrekkende etterligninger.
Enkelte gjorde sågar forsøk på et av håndballens mest spektakulære elementer:
hoppskudd!

Om det var trenerens evne til å formidle kunnskap som var problemet,
eller om det skyldtes generelt manglende ballfølelse
hos de fremmøtte er jeg fortsatt usikker på...
...men mer besynderlig ballspill har sannsynligvis ikke forekommet
i Mjøsdistriktet hverken før eller siden!
Vi ungene moret oss imidlertid, og det skortet ikke på
eplekjekke kommentarer.
Jeg er allikevel helt sikker på at mange av oss egentlig
var bittelitt stolte av disse modige mødrene våre!
Jeg var iallefall det!

Stolt var imidlertid ikke rette betegnelsen på håndballtreneren!
Han var betydelig blekere og mindre rakrygget enn ved ankomst,
og det stødige stålblikket var redusert til en stadig oppgitt himling med øynene.
Damene derimot, så ut til å trives, og latteren satt løst.
Med en stor dose selvironi, uryddig hår og røde kinn
samlet de seg i en klynge i ene enden av banen.
Deres interesse for ballspill hadde brått og uten forvarsel opphørt.
De sjekket at kaffekanner og restopplag av gjærbakst
var forsvarlig pakket i sykkelkurvene,
slengte seg på tohjulingene og tråkket avgårde!


...og der sto han da, den ikke lenger så optimistiske håndballtreneren...
ensom, forlatt og uten anelse om hva som hadde generert
damenes brå og uventede avskjed!
Hva visste vel han om at
Onedin-linjen
skulle flimre over tv-skjermene i kongeriket denne septemberkvelden?



Han fikk summet seg og ropte forhåpningsfullt etter dem at
"kanskje onsdager passer bedre?"
Han fikk følgende tilbakemelding:
"Nei, da er det Herskap og Tjenere"!
* * *

Livet blir ikke alltid slik man har tenkt seg.
Heller ikke for den èn gang så optimistiske mannen
som ville starte damehåndballag.
Han sluttet som trener og begynte med fluefiske istedet.


Damehåndballaget ble lagt ned og mamma ga opp satsinga på idretten.
Forsyte-sagaen skulle tross alt gå i reprise den høsten!

Ha en fin uke!
June






lørdag 23. august 2014

Svett zombie med dårlige syden-gener

Med fare for å irritere noen av dem som ser på sommeren som eneste lyspunkt 
og viktigste årsak til å holde seg i live gjennom vinterhalvåret, 
må jeg innrømme at jeg syns at
høsten er den fineste tida på året.  
Særlig siste del av august, med rester av sval sommer.
Og hele september selvfølgelig. Tidlig oktober kan også være flott!


Denne tida på året er fargene, luktene og temperaturen som skapt for 
en nordboer med dårlige "syden-gener"!
En sånn en som meg...
...som sitter i skyggen og peser når termometeret viser 
mer enn 23 i skyggen...
kraftløs, apatisk og klam - utstyrt med overbelastet bordvifte, 
enorm vannflaske og tekstiler som sitter klistret til et svett og dampende legeme!


Vel, det ER muligens ikke SÅ ille!
...men jeg har aldri tålt varme særlig bra, og har alltid blitt 
slapp og ør av den - selv om jeg aldri så mye forsøker å nyte den!
Etterhvert som jeg har trådt inn i de middelaldrendes rekker 
- og derfor er i besittelse av hormoner som tidvis er totalt ute av kontroll -
er det ingen overdrivelse å si at jeg framstår 
som en svett zombie når det er varmt!


Da er det egentlig bare skygge og ulike former for VANN som duger!
Trening er utelukket - iallefall fra soloppgang til solnedgang! - 
og andre former for fysisk adspredelse må aller helst unngås!
Det inntreffer jo imidlertid varme dager som MÅ inneholde aktivitet, 
enten man har husarbeid som ikke kan utsettes lenger...
eller man faktisk er på jobb og må forholde seg til andre mennesker.
Da er det å håpe at man ikke kommer opp i situasjoner 
der det er ønskelig at man ser "fresh" og velstelt ut!



Når håret ligger klistret til hodebunnen,
 mascara`n flyter uhemmet i hele øyeregionen
 og kroppen er dekket av dampende perspirasjon på alle 
nevnelige og unevnelige steder..!
DA er det lov å lengte etter svale høstdager og disiplinerte hormoner!


Om jeg klager? Neida! Sommeren er kort og hetebølgene alltid forbigående.
Absolutt til å leve med! 
Å konkludere med at jeg er født med elendige "syden-gener" 
og trives best i skyggen er kun "en världslig sak" (ref. Karlsson på taket).  
...så nå gleder jeg meg over at den beste tida på året er her.




God lørdagskveld!
June