Monster-syklisten fra helvete

Jeg ble faktisk regelrett sykla ned da jeg var ute og gikk idag!
Da ble jeg såpass hissig at jeg nesten...men bare nesten...
fikk lyst til å ty til fysisk vold. 

Jeg anser meg sjøl for å være en fredelig person
med et temperament som trenger laaaaaang oppvarmingstid.

Vanligvis...

Jeg var ute og gikk altså - i et vakkert, velkjent og hyppig benyttet

tur- og rekreasjonsområde like utafor byen.

Området ligger helt inntil Mjøsa og det er nesten alltid mye folk der,
særlig i helgene og når det er fint vært.

Der finner man alt fra familier med barnevogn til eldre med rullator.

Der lærer unger å sykle, der spiser man niste og drikker kaffe, 

og der tusler turister rundt med solhatt og kamera festet i snor rundt halsen.

Der trenes og mosjoneres det også selvfølgelig, men da tar man hensyn til at området 

brukes av alle mulige forskjellige mennesker.

Stort sett....

***
Ja, så gikk jeg der da...og ante fred og ingen fare. 

Stien var ganske smal akkurat der jeg befant meg, og siden det er en del 

busker og kratt akkurat der, har man ikke oversikt over 

hva som dukker opp rundt neste sving.

Plutselig - som lyn fra klar himmel - suste en syklist i fullt "elite-utstyr"

rundt svingen, "hoppet" over en liten forhøyning i terrenget og kjørte rett på meg!

Sjøl havnet han ute i buskaset, men manøvrerte sykkelen tilbake på stien

og hadde tydligvis tenkt å bare sykle videre! 

Jeg var raskt på beina igjen og hadde ingen andre "varige mèn" enn litt grønske på buksa...
men det det boblet opp et sinne i meg som jeg ikke opplever særlig ofte.
Heldigvis...

Ikke visste jeg at jeg hadde så sterke huleboer-gener, men ut av munnen min kom
ei salve som sjokkerte både syklisten og meg:

"Men hva i svarte h***** er det du driver med! 

Er du klar over at det kryr av unger her?

...og gamlinger med puddel`n sin i bånd??! 

Jeg driter i hvilket ritt du trener til, 

men hvis du har velta så mye at du har fått hjerneskade av det,

og mista evnen til å bruke sunn fornuft,

så får du f*** meg levere sykkel`n din til gjenvinning!"

Monster-syklisten med sykkelbriller fra Oakley 

sto noen sekunder og kikket tafatt etter meg idet jeg gikk videre.

Jeg fant det nemlig klokest å forlate åstedet, da jeg kjente en voldsom trang til 

å sparke hemningsløst i Diamant Apex`n 

(les: terrengsykkel til førti tusen) hans og trampe på Oakley-brillene.
Monster-syklisten var midlertidig redusert til
en sykkel-pingle med tynne bein og dårlig sjøltillit...
Lykkeligvis...

Da jeg fikk summet meg litt og "evaluert" hendelsen,

må jeg innrømme at jeg var ganske fornøyd med hva jeg hadde
klart å lire av meg i kampens hete! 

Jeg angrer ikke et sekund på at monster-syklisten fikk ei kjeft-skure 

så øra flagra og sykkelbrillene dugga!

Håper han tar til vettet og finner et litt mer egnet sted for denslags aktiviteter. 

Det aller beste hadde selvfølgelig vært om han fulgte mitt råd 

og leverer sykkelen sin til gjenvinning!

Ha ei strålende september-uke!

June

Da mamma satset på idretten

Jeg har mange gode og morsomme minner fra barndommen. 

Ett av disse er fra den gangen mamma "satset" på idretten...

Håper det kan more deg litt også!

Det hadde seg nemlig slik at det var en optimistisk sjel av en håndballtrener
som ville starte håndballag for damer på stedet vi bodde.
Håndball var ingen høyt prioritert aktivitet i bygda, og ferdigheter og interesse var deretter.
Det var derfor en gjeng med modige husmødre, 
deriblant min mamma, 
som møtte opp til første trening.
De kom i alle aldre, former og fasonger, og så ut til å glede seg stort til adspredelsene.
Riktignok var de modige, men kunnskap om håndball hadde de altså ikke.

Det er viktig å huske at dette var på 1970-tallet,
og at gullalderen for norske håndballjenter lå minst et tiår fram i tid.
Kvinnehåndballen nøt på ingen måte den respekt som den gjør idag.

Dermed var det heller ingen som forventet at nivået på et lokalt,
nystartet damelag skulle være særlig høyt. Damene sjøl
var nok ikke mer ambisiøse enn at de rett og slett ville møtes og ha det litt moro.
...og der hadde det sannsynligvis oppstått en aldri så liten
kommunikasjonssvikt mellom partene!
Den optimistiske håndballtreneren hadde nemlig ambisjoner om å utvikle
et "spilledyktig" lag, så han møtte opp med stålblikk, rak holdning og diger dommerfløyte.

Det kan derfor tenkes at han ble rammet av mildt sjokk og lett vantro
da han ankom den noe overgrodde grusbana den kvelden.
Bana var i heller dårlig forfatning...
...og noen ville muligens sagt det samme om "spillerstallen".

De modige husmødrene hadde som nevnt møtt opp
i alle former og fasonger...
og da sikter jeg egentlig ikke til de korporlige attributter.

Nei, det var nok heller "treningstøyet" til damene som
utløste den arme mannens sjokk og vantro.

Her florerte nemlig "crimplene-bukser" og fargerike tunikaer,
sandaler og "husmorsko",... samt et og annet hode med   
sjarmerende hårruller!  

Her var det ikke antydning til joggesko!
Langt mindre knebeskyttere eller fancy drikkeflasker.

Derimot var stort sett alle sykkelkurvene utstyrt med
kaffekanne, fersk gjærbakst og solbærsaft (det siste tiltenkt oss unga).
Husk igjen at vi snakker første halvdel av 1970-tallet!

Det var mange mammaer som fortsatt "bare" var husmødre.
Skulle de begi seg ut på den type ekstreme aktiviteter,
måtte de pent regne med å ha oss ungene på slep,
 og selvfølgelig sørge for at våre basale behov var dekket!

...og der kom altså solbærsafta og bollene inn.
Var det noen som trodde at multitasking var et nytt fenomen kanskje?

Vi ungene hadde altså møtt opp i hopetall for å overvære begivenheten.

Vi sto fnisete og forventningsfulle langs grusbana og håpet på noen form for underholdning.
Jeg vet egentlig ikke hva vi forventet oss,
men vi fikk iallefall oppleve at en overambisiøs håndballtrener
- med håp om anerkjennende blikk fra sambygdinger og hederlig omtale i lokalavisa -
fikk alle sine drømmer og illusjoner ettertrykkelig knust
...og det på under tredve minutter!

* * *

Det startet imidlertid i nokså siviliserte former,
med presentasjon av trener og navneopprop på spillerstall.
Deretter en svært kortfattet innføring i spillets regler, 

utdeling av baller og tre minutters oppvarming.
Da var damene andpustne...
og til trenerens store forskrekkelse ble det erklært 
kaffepause!

Ca tjue minutter senere var det tomt for kaffe, saft og boller,
og de modige damene gjorde seg klar til
skuddtrening!
Den fortsatt vagt optimistiske treneren utførte en rekke demonstrasjoner på skuddteknikk,
og de modige husmødrene fulgte opp med halsbrekkende etterligninger.
Enkelte gjorde sågar forsøk på et av håndballens mest spektakulære elementer:
hoppskudd!

Om det var trenerens evne til å formidle kunnskap som var problemet,
eller om det skyldtes generelt manglende ballfølelse
hos de fremmøtte er jeg fortsatt usikker på...
...men mer besynderlig ballspill har sannsynligvis ikke forekommet
i Mjøsdistriktet hverken før eller siden!
Vi ungene moret oss imidlertid, og det skortet ikke på
eplekjekke kommentarer.
Jeg er allikevel helt sikker på at mange av oss egentlig
var bittelitt stolte av disse modige mødrene våre!
Jeg var iallefall det!

Stolt var imidlertid ikke rette betegnelsen på håndballtreneren!
Han var betydelig blekere og mindre rakrygget enn ved ankomst,
og det stødige stålblikket var redusert til en stadig oppgitt himling med øynene.
Damene derimot, så ut til å trives, og latteren satt løst.
Med en stor dose selvironi, uryddig hår og røde kinn
samlet de seg i en klynge i ene enden av banen.
Deres interesse for ballspill hadde brått og uten forvarsel opphørt.
De sjekket at kaffekanner og restopplag av gjærbakst
var forsvarlig pakket i sykkelkurvene,
slengte seg på tohjulingene og tråkket avgårde!

...og der sto han da, den ikke lenger så optimistiske håndballtreneren...
ensom, forlatt og uten anelse om hva som hadde generert
damenes brå og uventede avskjed!
Hva visste vel han om at
Onedin-linjen
skulle flimre over tv-skjermene i kongeriket denne septemberkvelden?

Han fikk summet seg og ropte forhåpningsfullt etter dem at
"kanskje onsdager passer bedre?"
Han fikk følgende tilbakemelding:
"Nei, da er det Herskap og Tjenere"!
* * *

Livet blir ikke alltid slik man har tenkt seg.
Heller ikke for den èn gang så optimistiske mannen
som ville starte damehåndballag.
Han sluttet som trener og begynte med fluefiske istedet.

Damehåndballaget ble lagt ned og mamma ga opp satsinga på idretten.
Forsyte-sagaen skulle tross alt gå i reprise den høsten!

Ha en fin uke!
June



Svett zombie med dårlige syden-gener

Med fare for å irritere noen av dem som ser på sommeren som eneste lyspunkt 

og viktigste årsak til å holde seg i live gjennom vinterhalvåret, 

må jeg innrømme at jeg syns at
høsten er den fineste tida på året.  

Særlig siste del av august, med rester av sval sommer.

Og hele september selvfølgelig. Tidlig oktober kan også være flott!

Denne tida på året er fargene, luktene og temperaturen som skapt for 

en nordboer med dårlige "syden-gener"!

En sånn en som meg...

...som sitter i skyggen og peser når termometeret viser 

mer enn 23 i skyggen...

kraftløs, apatisk og klam - utstyrt med overbelastet bordvifte, 

enorm vannflaske og tekstiler som sitter klistret til et svett og dampende legeme!

Vel, det ER muligens ikke SÅ ille!

...men jeg har aldri tålt varme særlig bra, og har alltid blitt 

slapp og ør av den - selv om jeg aldri så mye forsøker å nyte den!

Etterhvert som jeg har trådt inn i de middelaldrendes rekker 

- og derfor er i besittelse av hormoner som tidvis er totalt ute av kontroll -
er det ingen overdrivelse å si at jeg framstår 

som en svett zombie når det er varmt!

Da er det egentlig bare skygge og ulike former for VANN som duger!

Trening er utelukket - iallefall fra soloppgang til solnedgang! - 

og andre former for fysisk adspredelse må aller helst unngås!

Det inntreffer jo imidlertid varme dager som MÅ inneholde aktivitet, 

enten man har husarbeid som ikke kan utsettes lenger...

eller man faktisk er på jobb og må forholde seg til andre mennesker.

Da er det å håpe at man ikke kommer opp i situasjoner 

der det er ønskelig at man ser "fresh" og velstelt ut!

Når håret ligger klistret til hodebunnen,

 mascara`n flyter uhemmet i hele øyeregionen

 og kroppen er dekket av dampende perspirasjon på alle 

nevnelige og unevnelige steder..!

DA er det lov å lengte etter svale høstdager og disiplinerte hormoner!

Om jeg klager? Neida! Sommeren er kort og hetebølgene alltid forbigående.

Absolutt til å leve med! 

Å konkludere med at jeg er født med elendige "syden-gener" 

og trives best i skyggen er kun "en världslig sak" (ref. Karlsson på taket).  

...så nå gleder jeg meg over at den beste tida på året er her.

God lørdagskveld!

June