Kjære Erna

Kjære Erna

Som uhelbredelig sosialist med langt fremskreden vegring for høyrepopulisme,
vil jeg først understreke følgende: enten du tror det eller ei
så har jeg respekt for deg som politiker og for Høyre som et anstendig parti!
Derfor ber jeg deg på mine snart 50 år gamle, uformelige knær:
Vær så snill å sette foten ned nå!
Vær så snill å ta et oppgjør med alle dem som har mistet retningssansen!
Vær så snill å lede folket tilbake på samholdets og toleransens veg!

Jeg trygler deg om å legge blå kappe og borgerlige briller til side
for en stakket stund, og bare være landsmoder!
Nå trenger Norge en samlende leder!
En leder som slår i bordet og forteller folket (og regjeringspartneren)
at nå er det nok! Evig nok!
Vi har utfordringer å løse og mennesker å hjelpe!
Vær så snill, Erna: få slutt på vinglegnålet, mistroen og fiendtligheten!

Jeg ber deg høflig, men innstendig:
gjør det klinkende klart
(ja, jeg vet! Det der er det litt «Gro-schwung» over.)
at skremte nordmenn med oppblåst ego og manglende selvinnsikt
er dårlige nordmenn og elendige verdensborgere!
…enten de er ministre, politiske talsmenn eller
enkle sjeler fra Tønsberg-kanten som vil fremme folkehelsa
ved å starte nattlige ruslegrupper for frustrerte menn.

Kjære Erna! Ikke vent lenger nå!
Gå ut i korridorene i regjeringsbygget og slamre kraftig med dørene!
Rop ut at panikken skal gravlegges!
Vis deg i media og fortell folket ditt at vi må ta
anstendigheten tilbake!
Vis deg som den kloke og forsonende lederen vi vet du kan være!
Vær så snill, Erna: Vis oss at du både har et klokt hode og et varmt hjerte!
Det trenger vi nå!


June
 

Monster-syklisten fra helvete

Jeg ble faktisk regelrett sykla ned da jeg var ute og gikk idag!
Da ble jeg såpass hissig at jeg nesten...men bare nesten...
fikk lyst til å ty til fysisk vold. 

Jeg anser meg sjøl for å være en fredelig person
med et temperament som trenger laaaaaang oppvarmingstid.

Vanligvis...

Jeg var ute og gikk altså - i et vakkert, velkjent og hyppig benyttet

tur- og rekreasjonsområde like utafor byen.

Området ligger helt inntil Mjøsa og det er nesten alltid mye folk der,
særlig i helgene og når det er fint vært.

Der finner man alt fra familier med barnevogn til eldre med rullator.

Der lærer unger å sykle, der spiser man niste og drikker kaffe, 

og der tusler turister rundt med solhatt og kamera festet i snor rundt halsen.

Der trenes og mosjoneres det også selvfølgelig, men da tar man hensyn til at området 

brukes av alle mulige forskjellige mennesker.

Stort sett....

***
Ja, så gikk jeg der da...og ante fred og ingen fare. 

Stien var ganske smal akkurat der jeg befant meg, og siden det er en del 

busker og kratt akkurat der, har man ikke oversikt over 

hva som dukker opp rundt neste sving.

Plutselig - som lyn fra klar himmel - suste en syklist i fullt "elite-utstyr"

rundt svingen, "hoppet" over en liten forhøyning i terrenget og kjørte rett på meg!

Sjøl havnet han ute i buskaset, men manøvrerte sykkelen tilbake på stien

og hadde tydligvis tenkt å bare sykle videre! 

Jeg var raskt på beina igjen og hadde ingen andre "varige mèn" enn litt grønske på buksa...
men det det boblet opp et sinne i meg som jeg ikke opplever særlig ofte.
Heldigvis...

Ikke visste jeg at jeg hadde så sterke huleboer-gener, men ut av munnen min kom
ei salve som sjokkerte både syklisten og meg:

"Men hva i svarte h***** er det du driver med! 

Er du klar over at det kryr av unger her?

...og gamlinger med puddel`n sin i bånd??! 

Jeg driter i hvilket ritt du trener til, 

men hvis du har velta så mye at du har fått hjerneskade av det,

og mista evnen til å bruke sunn fornuft,

så får du f*** meg levere sykkel`n din til gjenvinning!"

Monster-syklisten med sykkelbriller fra Oakley 

sto noen sekunder og kikket tafatt etter meg idet jeg gikk videre.

Jeg fant det nemlig klokest å forlate åstedet, da jeg kjente en voldsom trang til 

å sparke hemningsløst i Diamant Apex`n 

(les: terrengsykkel til førti tusen) hans og trampe på Oakley-brillene.
Monster-syklisten var midlertidig redusert til
en sykkel-pingle med tynne bein og dårlig sjøltillit...
Lykkeligvis...

Da jeg fikk summet meg litt og "evaluert" hendelsen,

må jeg innrømme at jeg var ganske fornøyd med hva jeg hadde
klart å lire av meg i kampens hete! 

Jeg angrer ikke et sekund på at monster-syklisten fikk ei kjeft-skure 

så øra flagra og sykkelbrillene dugga!

Håper han tar til vettet og finner et litt mer egnet sted for denslags aktiviteter. 

Det aller beste hadde selvfølgelig vært om han fulgte mitt råd 

og leverer sykkelen sin til gjenvinning!

Ha ei strålende september-uke!

June

Da mamma satset på idretten

Jeg har mange gode og morsomme minner fra barndommen. 

Ett av disse er fra den gangen mamma "satset" på idretten...

Håper det kan more deg litt også!

Det hadde seg nemlig slik at det var en optimistisk sjel av en håndballtrener
som ville starte håndballag for damer på stedet vi bodde.
Håndball var ingen høyt prioritert aktivitet i bygda, og ferdigheter og interesse var deretter.
Det var derfor en gjeng med modige husmødre, 
deriblant min mamma, 
som møtte opp til første trening.
De kom i alle aldre, former og fasonger, og så ut til å glede seg stort til adspredelsene.
Riktignok var de modige, men kunnskap om håndball hadde de altså ikke.

Det er viktig å huske at dette var på 1970-tallet,
og at gullalderen for norske håndballjenter lå minst et tiår fram i tid.
Kvinnehåndballen nøt på ingen måte den respekt som den gjør idag.

Dermed var det heller ingen som forventet at nivået på et lokalt,
nystartet damelag skulle være særlig høyt. Damene sjøl
var nok ikke mer ambisiøse enn at de rett og slett ville møtes og ha det litt moro.
...og der hadde det sannsynligvis oppstått en aldri så liten
kommunikasjonssvikt mellom partene!
Den optimistiske håndballtreneren hadde nemlig ambisjoner om å utvikle
et "spilledyktig" lag, så han møtte opp med stålblikk, rak holdning og diger dommerfløyte.

Det kan derfor tenkes at han ble rammet av mildt sjokk og lett vantro
da han ankom den noe overgrodde grusbana den kvelden.
Bana var i heller dårlig forfatning...
...og noen ville muligens sagt det samme om "spillerstallen".

De modige husmødrene hadde som nevnt møtt opp
i alle former og fasonger...
og da sikter jeg egentlig ikke til de korporlige attributter.

Nei, det var nok heller "treningstøyet" til damene som
utløste den arme mannens sjokk og vantro.

Her florerte nemlig "crimplene-bukser" og fargerike tunikaer,
sandaler og "husmorsko",... samt et og annet hode med   
sjarmerende hårruller!  

Her var det ikke antydning til joggesko!
Langt mindre knebeskyttere eller fancy drikkeflasker.

Derimot var stort sett alle sykkelkurvene utstyrt med
kaffekanne, fersk gjærbakst og solbærsaft (det siste tiltenkt oss unga).
Husk igjen at vi snakker første halvdel av 1970-tallet!

Det var mange mammaer som fortsatt "bare" var husmødre.
Skulle de begi seg ut på den type ekstreme aktiviteter,
måtte de pent regne med å ha oss ungene på slep,
 og selvfølgelig sørge for at våre basale behov var dekket!

...og der kom altså solbærsafta og bollene inn.
Var det noen som trodde at multitasking var et nytt fenomen kanskje?

Vi ungene hadde altså møtt opp i hopetall for å overvære begivenheten.

Vi sto fnisete og forventningsfulle langs grusbana og håpet på noen form for underholdning.
Jeg vet egentlig ikke hva vi forventet oss,
men vi fikk iallefall oppleve at en overambisiøs håndballtrener
- med håp om anerkjennende blikk fra sambygdinger og hederlig omtale i lokalavisa -
fikk alle sine drømmer og illusjoner ettertrykkelig knust
...og det på under tredve minutter!

* * *

Det startet imidlertid i nokså siviliserte former,
med presentasjon av trener og navneopprop på spillerstall.
Deretter en svært kortfattet innføring i spillets regler, 

utdeling av baller og tre minutters oppvarming.
Da var damene andpustne...
og til trenerens store forskrekkelse ble det erklært 
kaffepause!

Ca tjue minutter senere var det tomt for kaffe, saft og boller,
og de modige damene gjorde seg klar til
skuddtrening!
Den fortsatt vagt optimistiske treneren utførte en rekke demonstrasjoner på skuddteknikk,
og de modige husmødrene fulgte opp med halsbrekkende etterligninger.
Enkelte gjorde sågar forsøk på et av håndballens mest spektakulære elementer:
hoppskudd!

Om det var trenerens evne til å formidle kunnskap som var problemet,
eller om det skyldtes generelt manglende ballfølelse
hos de fremmøtte er jeg fortsatt usikker på...
...men mer besynderlig ballspill har sannsynligvis ikke forekommet
i Mjøsdistriktet hverken før eller siden!
Vi ungene moret oss imidlertid, og det skortet ikke på
eplekjekke kommentarer.
Jeg er allikevel helt sikker på at mange av oss egentlig
var bittelitt stolte av disse modige mødrene våre!
Jeg var iallefall det!

Stolt var imidlertid ikke rette betegnelsen på håndballtreneren!
Han var betydelig blekere og mindre rakrygget enn ved ankomst,
og det stødige stålblikket var redusert til en stadig oppgitt himling med øynene.
Damene derimot, så ut til å trives, og latteren satt løst.
Med en stor dose selvironi, uryddig hår og røde kinn
samlet de seg i en klynge i ene enden av banen.
Deres interesse for ballspill hadde brått og uten forvarsel opphørt.
De sjekket at kaffekanner og restopplag av gjærbakst
var forsvarlig pakket i sykkelkurvene,
slengte seg på tohjulingene og tråkket avgårde!

...og der sto han da, den ikke lenger så optimistiske håndballtreneren...
ensom, forlatt og uten anelse om hva som hadde generert
damenes brå og uventede avskjed!
Hva visste vel han om at
Onedin-linjen
skulle flimre over tv-skjermene i kongeriket denne septemberkvelden?

Han fikk summet seg og ropte forhåpningsfullt etter dem at
"kanskje onsdager passer bedre?"
Han fikk følgende tilbakemelding:
"Nei, da er det Herskap og Tjenere"!
* * *

Livet blir ikke alltid slik man har tenkt seg.
Heller ikke for den èn gang så optimistiske mannen
som ville starte damehåndballag.
Han sluttet som trener og begynte med fluefiske istedet.

Damehåndballaget ble lagt ned og mamma ga opp satsinga på idretten.
Forsyte-sagaen skulle tross alt gå i reprise den høsten!

Ha en fin uke!
June



Svett zombie med dårlige syden-gener

Med fare for å irritere noen av dem som ser på sommeren som eneste lyspunkt 

og viktigste årsak til å holde seg i live gjennom vinterhalvåret, 

må jeg innrømme at jeg syns at
høsten er den fineste tida på året.  

Særlig siste del av august, med rester av sval sommer.

Og hele september selvfølgelig. Tidlig oktober kan også være flott!

Denne tida på året er fargene, luktene og temperaturen som skapt for 

en nordboer med dårlige "syden-gener"!

En sånn en som meg...

...som sitter i skyggen og peser når termometeret viser 

mer enn 23 i skyggen...

kraftløs, apatisk og klam - utstyrt med overbelastet bordvifte, 

enorm vannflaske og tekstiler som sitter klistret til et svett og dampende legeme!

Vel, det ER muligens ikke SÅ ille!

...men jeg har aldri tålt varme særlig bra, og har alltid blitt 

slapp og ør av den - selv om jeg aldri så mye forsøker å nyte den!

Etterhvert som jeg har trådt inn i de middelaldrendes rekker 

- og derfor er i besittelse av hormoner som tidvis er totalt ute av kontroll -
er det ingen overdrivelse å si at jeg framstår 

som en svett zombie når det er varmt!

Da er det egentlig bare skygge og ulike former for VANN som duger!

Trening er utelukket - iallefall fra soloppgang til solnedgang! - 

og andre former for fysisk adspredelse må aller helst unngås!

Det inntreffer jo imidlertid varme dager som MÅ inneholde aktivitet, 

enten man har husarbeid som ikke kan utsettes lenger...

eller man faktisk er på jobb og må forholde seg til andre mennesker.

Da er det å håpe at man ikke kommer opp i situasjoner 

der det er ønskelig at man ser "fresh" og velstelt ut!

Når håret ligger klistret til hodebunnen,

 mascara`n flyter uhemmet i hele øyeregionen

 og kroppen er dekket av dampende perspirasjon på alle 

nevnelige og unevnelige steder..!

DA er det lov å lengte etter svale høstdager og disiplinerte hormoner!

Om jeg klager? Neida! Sommeren er kort og hetebølgene alltid forbigående.

Absolutt til å leve med! 

Å konkludere med at jeg er født med elendige "syden-gener" 

og trives best i skyggen er kun "en världslig sak" (ref. Karlsson på taket).  

...så nå gleder jeg meg over at den beste tida på året er her.

God lørdagskveld!

June

  

TRØSTESPISING ER LOV!

Spiste en diger sjokolade i går jeg! 

Bare stappa innpå! HELE sjokoladen!...Og DET var godt!

Men etterpå klatra selvfølgelig den dårlige samvittigheta 

opp på skuldra mi og viska syrlig i øret mitt: 

"Trøstespiser du??? Fyyyyyy! Da er du usunn, umoralsk og udisiplinert!"

Først ble jeg ganske flau....og kjente at den dårlige samvittigheta 

spratt fra skuldra mi og tok sikte på sjela.
Der banka den hardt på døra og 
forlangte å komme inn.

Min første innskytelse var selvfølgelig å slippe den inn!
Dårlig samvittighet kommer man ikke unna...tenkte jeg.

MEN

Så ble jeg plutselig sint! Sint, truende, skummel!

Jeg veivet med integriteten min oppi ansiktet på den 
dårlige samvittigheta
og lekset opp for den hva jeg mente: 
Jeg kan da vel for f.... trøstespise hvis jeg vil!

Jeg kan da vel spise sjokolade til det tyter ut av øra på meg 

uten at DU eller noen andre 
skal fortelle meg at jeg ikke har sjøldisiplin! 

Ved hjelp av huleboermetoden 

(les: utagerende kroppsspråk og høyt, volumiøst stemmeleie)

fortalte jeg den dårlige samvittigheta at

i visse situasjoner er trøstespising tillat - for ikke å si en ren nødvendighet!

Jeg gjorde det også klinkende klart at den kunne dra 

til et visst sted - der sola aldri slipper til!

Den lot seg merkelig nok skremme til retrett

og krympet fra 

stor, arrogant og selvtilfreds...

til liten, tafatt 

og 

vettskremt!

Og i et BITTELITE sekund 

holdt jeg på å få dårlig samvittighet 

for at jeg hadde jaget 

den dårlige samvittigheta på dør!.....

MEN

adrenalinet fra trefningen mellom 

den dårlige samvittigheta 

og den sjokoladespisende integriteten tok overhånd.

...så da dro jeg ut på trening i stedet!

Konklusjon: 

TRØSTESPISING ER LOV - av og til. 

...og av og til er trøstespising både lurt...og direkte sunt!

Ha en strålende kveld!...og hva du enn finner på å bruke kvelden til:

Bruk huleboermetoden og jag 

den dårlige samvittigheta 

dit peppern gror...eller enda lenger!

OG NYT LIVET - slik DU vil! 

June

First Price og tomflasker

De aller fleste av oss opplever på et eller annet tidspunkt i livet at økonomien ypper til bråk..
...eller at den iallefall kan være en ekstra utfordring i perioder. Endring i sivilstatus kan for eksempel være en slik situasjon.

"Nød lærer naken kvinne å spinne" heter det. Det er det mye sant i!
Ikke at jeg har løpt rundt naken - nei, friogbevare meg og alle andre fra slike traumer!

Jeg sikter imidlertid til at jeg har blitt mye flinkere til å finne løsninger som gjør mindre innhugg i lommeboka.

Her er et lite utvalg konsekvenser av undertegnedes adferdsendring. Skal vedde på at èn og annen av dere kjenner seg igjen!

• Tomflasker har plutselig blitt en ressurs - og ikke en irriterende opphopning i boden som kun fjernes i julestria.
   
•  Mammas gnåling om å alltid ha "mat-reserver" i fryseren har plutselig blitt mye mer enn gnåling!
  
• Merkebevissthet er viktig! Takk Vår Herre og Norgesgruppen for FIRST PRICE!
  
  
  
• Interiørbutikker på nett unngås konsekvent! Vindus-shopping er imidlertid fortsatt tillat, selv om det nå regnes som risikoadferd!
  
• Shopping er kun tillat i nødstilfeller! Hva som pr definisjon er et nødstilfelle kan variere!
  
• Lange mørke høst- og vinterkvelder genererer ikke alltid bruk av elektriske artikler. Her spares det på strømmen! Levende lys og ullpledd er da kos!
  
• Jeg har aldri vasket bilen min mer enn èn gang pr år. Nå har jeg endelig en virkelig god unnskyldning for å fortsette med det!
   
• ...også skeier jeg ut til helga med skikkelig luksusdessert:
  KOS Panna Cotta! DET er godt det!
  

Syns ikke jeg har det verst jeg!

Ha en god dag!
June

Om små "hverdagsøyeblikk"....

Hverdagen kan være litt traust og til tider kjedelig, men det er jo allikevel alle disse "hverdagene" vi har aller flest av i løpet av livet. Derfor er det viktig å SE alt det vakre og fine rundt oss. Det som alltid ER det, men som vi liksom ikke helt tar inn over oss eller gidder å legge merke til - simpelthen fordi det er så hverdagslig.
Jeg prøver å SE på omgivelsene når jeg ferdes ute - enten jeg går, sykler eller kjører.
I bilen bør man jo fortrinnsvis ha fokus på vegbanen og trafikken, men man kan allikevel fange opp små "hverdagsøyeblikk" i løpet av en kjøretur.

Jeg er stadig ute på tur, og siden jeg akkurat har flyttet er det jo litt spennende med nye omgivelser og nytt terreng å ferdes i. Jeg har ikke annet enn mobilkameraet mitt for tida, men det duger greit.
Sist jeg var ute tok jeg dette høstmotivet fra ei bru jeg passerer langs gangstien her. Veldig hverdagslig....og ganske vakkert syns jeg!

Det neste bildet er "gammelt" og publisert her på bloggen tidligere, men siden det gir meg "den gode høstfølelsen" - så syns jeg det gjerne kan publiseres på nytt.



Også var det denne karen her da: Tassen!

Han har funnet seg godt til rette i nye omgivelser til tross for sin modne alder (14 år) og lett smånevrotiske personlighet. Han koste seg i sofaen mens jeg gikk tur....og sov likesågodt videre selv om jeg foreviget ham i drømmeland. Av og til sitter han i solskinnet under ei lita gran rett utafor inngangen her og speider utover. Kanskje er det DER og DA han opplever sine "hverdagsøyeblikk"? Hvem vet? Hihi...

Er DU flink til å finne slike små hverdagsøyeblikk?

Ha en god onsdag!

June



Så fikk jeg endelig vindusveggen min...

Jeg har lenge drømt om å få laget en liten delevegg i stua som skulle skille tv-kroken fra resten av rommet.
For det første er tv`n (etter min mening..) ikke et veldig pent innslag i stua, og for det andre så er tv-kroken...eller "ruke-roa" som jeg kaller det....ikke alltid like veldressert og ryddig som man gjerne skulle ønske. Dette kommer gjerne av at det er i denne kroken vi "ruker oss til" med diverse flytende og fast føde...mens vi krangler om den beste plassen i sofaen og utkjemper små, barbariske slag i kampen om fjernkontrollen!

Tilbake til deleveggen.... Jeg så for meg en liten, panelert vegg med gamle vinduer i, og skaffet meg to vakre eksemplarer av vindusarten hos antikhandler Jorund på Ringnes Gård her i Løten. I tillegg var jeg så heldig å få en dyktig handyman og snekker til å utføre jobben....siden mine kunnskaper på området er mildt sagt begrenset.

I sommer kom veggen opp, og jeg er SÅ fornøyd med den!! Jeg har forsøkt å ta noen bilder av den med mobilen min, siden kameraet forsvant sammen  med mann og hund for et halvår siden...men det er bare å innse at kvaliteten på bildene ikke er all verden. Det er allikevel bra nok til at dere ser resultatet sånn noenlunde.

Lykkelig er den som har en vindusvegg i stua!

Riktig god søndag alle!

Klem

June

GOD HELG TIL DERE ALLE!

Her glimter jeg til og forsøker meg på et mikroskopisk lite innlegg ....etter lengre tids bloggtørke. 
...så får vi se om det "løsner" og jeg får litt fart på blogginga igjen.

Ønsker dere alle ei riktig god augusthelg! Nyt av sensommeren!

Klem fra June

ÅRHUNDRETS VERSTE BLOGGER!

Ja, det er iallefall slik jeg føler meg akkurat nå! Men hvis man er litt mindre dramatisk....og DET er sikkert lurt...så handler det vel egentlig bare om at jeg har vært totalt umotivert for blogging en stund.
Årsaken er utvilsomt at det hender veldig mye i livet mitt for tida, og at jeg rett og slett bruker kreftene mine på andre ting.

Jeg er av dem som mener at ærlighet varer lengst - iallefall innenfor rimelighetens grenser! - og derfor finner jeg det naturlig å fortelle at jeg har blitt singel....altså separert...og at det selvfølgelig medfører ganske store endringer i dagliglivet. Jeg har det imidlertid ganske greit akkurat nå, og konsentrerer meg om å bruke kreftene på å gjøre akkurat det JEG VIL! :))
Dessuten er det sommer, ungene er i utlandet....så jeg og kattepus Tassen, råder over hus og tid helt på egen hånd....og DET er ikke gæli!

Tidligere i vår gikk jeg ut og proklamerte at dørstokkmila skulle bekjempes - og for den som måtte lure på hvordan det har gått: Jeg har vært...og er.....kjempeflink faktisk! Jeg trener stort sett annenhver dag og kjenner virkelig at det gjør underverker for kropp og sjel!
Så nå er det bare å holde den gode treningsmoralen oppe og fortsette i samme spor....for da finner jeg snart meg sjøl igjen på ordentlig! :)

Dette ble en slags statusoppdatering, og jeg vet sannelig ikke hvor interessant det er å lese sliktno` for andre...? Men nå har jeg iallefall gitt livstegn i fra meg, og jeg håper snart at lysten til å blogge kommer tilbake! Jeg har det ganske bra....og har tenkt å nyte sommeren. Så får vi se om det blir noen innlegg og bilder etterhvert!

Ha en riktig fin uke!
Klem fra June

TROLSK JUNIMORGEN

Grytidlig junimorgen.

Sol. Dis.Trolsk.

Vakkert!

Bildene får tale for seg selv denne gangen...

Fortsatt god helg!

Klem fra June

 

BORD OG GODE ØNSKER FOR 17.MAI

Siden Marianne på Balke stadig får større familie ;)

har hun sett seg nødt til å investere i et nytt bord

der det er enklere å få plass til alle husets sultne sjeler.

Dermed ble "gamlebordet" ledig,

og har stått på låven hos Marianne og ventet

på meg en god stund nå.

Sist fredag fikk jeg imidlertid somlet meg bort til Marianne

for å hente bordet, og hun møtte meg

- like blid og sprudlende som alltid -

men sin kledelige høygravide mage vakkert svøpt inn i

romantiske hvite blonder og med det lange skjørtet

flagrende i maivinden.

I forbifarten fortalte hun at hun noen dager tidligere hadde

brent bråtebrann rundt dammen på Balke

i det samme hvite, romantiske blondeantrekket (!!!)

og at selv hennes ellers så sindige ektemann hadde 

protestert mot hennes valg av arbeidsantrekk da!

Men tilbake til det runde bord:

Hos oss har rundbordet overtatt for "skuffebordet" fra 

Miljögården...(som jeg forøvrig er veldig glad i

og som så absolutt har fått en ny funksjon her i huset)... 

Slabenken er liksom "krumtappen" ved spiseplassen vår,

og jeg syns det runde bordet passer fint til den.

Det sies forresten at mennesker har lettere for å samarbeide og komme til enighet ved et rundt bord... :)

Så får vi se om vi blir enige om vi skal ha

lang mat eller rund mat

på nasjonaldagen...

Gode ønsker om en flott 17.mai til dere alle sammen!
GRATULERER MED DAGEN!

Klem fra June