Her kommer det en liten hverdagshistorie.
Litt sånn derre "based-on-a-true-story-aktig" liksom...
...sett gjennom tjukke briller av sjølironi...
...og med et skråblikk på dagliglivets
små og store utfordringer:
For et par dager siden inviterte
jegermannen
meg og valpefrøken Frøya
på ettermiddagstur.
Jeg ytret ønske om å dra til
Husmannsplassen Balberg i Stange,
som definitivt er et av mine favorittsteder her i nærheten.
(Du kan lese om Balberg i innlegget "Utflukt i april" )
Joda, jegermannen var positiv han.
Det kunne vi godt!
Jeg brukte noen minutter på et nødvendige ærend
og deretter litt tid på å gjøre meg klar for utflukten.
Forventningsfull og med kamera, kaffe og gulrotkake
i sekken satte jeg meg inn i bilen.
Jeg la merke til at jegermannen hadde fått
et lettere irritert uttrykk i ansiktet
og at han kikket gjentatte ganger på klokka
idet han spant avgårde så "vårmøkk-spruten" sto...
Jeg er vant til at han er en smule utålmodig i
"avreisesituasjoner",
så jeg tenkte ikke mere over det.
Ikke før vi svingte ut på hovedveien...
...i motsatt retning av hva jeg hadde regnet med.
Jeg kikket spørrende på ham... og da sa han
at jeg hadde brukt altfor lang tid på å gjøre meg klar
og at det var for sent å reise til Balberg .
(det er en 20 minutters biltur dit).
Sola ville gå ned og det ville bli kaldt osv.....
Javel...da så!
Men hvor skal vi dra istedet da mener du???...
...svarte jeg...en smule irritert....eller...ganske irritert!
"Vi skal til Mosjømarka..."
(les: langt inni svarte skogen!)
...sa jegermannen tilfreds.
"Dit tar det bare et kvarter å kjøre..."
...fortsatte han.
...eh...big difference...NOT! ...tenkte jeg...og var sur.
Da vi ankom jegermannens bestemmelsessted
hadde Frøya tisset i buret sitt
og krakkene vi hadde tenkt å sitte på lå badet i skygge!
Det var kald trekk og snø overalt...
...og fyrstikkene lå igjen hjemme.
Dermed ble det ikke noe bål...iallefall ikke noe tent bål!
...og siden jeg egentlig hadde tenkt meg "sørover"...
...eh...eller... iallefall ned i hellinga mot Mjøsa liksom...
...der sola får skikkelig tak og snøen er borte...
...så hadde jeg tatt på meg joggesko og droppet stilongsen.
(håper mamma ikke leser dette!!!!)
Frøya så imidlertid ut til å trives...
Hun fant seg fort en bitteliten barflekk under ei furu som hun la beslag på.
Ikke for at noen av oss tobeinte
hadde fått presset
rumpa ned der...!
Jegermannen hadde funnet en annen
mikroskopisk barflekk som han la ut pelspleddet på.
Han hadde gitt opp å fyre bål.
...etter at han oppdaget at fyrstikkene lå igjen hjemme...
Han hadde mer eller mindre gitt opp å få fruen til å
nyte skogens ro også....
...ettersom fruen hadde iført seg
trasse-brillene sine...
Da så omgivelsene slik ut:
...eh...
Neppe særlig egnet til å gi ro i sjela hos en som "trivs bäst i öppna landskap"??
I virkeligheten var det nok både vakkert og rogivende der...
eller som jegermannen sa det:
"normale folk trives i skogen!!"
Ok...Det har aldri vært spesielt viktig for meg å være
normal...tror jeg...
men jeg liker egentlig utflukter...!
særlig de med kaffe og gulrotkake...
...med litt barnåler og kongler på...
...og fine fotomotiver...
...som faktisk fantes der...bare jeg fikk av meg trasse-brillene!
MEN...
Det er bare å innse det:
jeg blir aldri skogsvant!
Jeg kan til nød klare meg på åpen furumark
i 10 minutter uten å bli rastløs...
Deretter blir jeg redusert til ei survete og retningsvill
pingle med klaustrofobiske trekk.
En slags kvinnelig Ludvig om du vil...
...på skjelvende bein - uten stilongs!
Dårlig egnet som jegerfrue sier du...??
Definitivt!
...og om jeg ville strøket til "jegerfrue-prøva"???
Ingen tvil i min sjel!!
-MEN-
Jeg pleier ikke å være langsur...
så da vi hadde sittet der under furua ei stund
- på pelspleddet -
...i øredøvende stillhet...
...kom det over meg at hele greia var
noe-inn-i-furuskauen komisk!
Trasse-brillene var erstattet av de tjukke brillene av sjølironi.
Her satt vi - to stabeist midt i 40årskrisa -
langt til skogs -på hver vår side av en furulegg -
sure som dupper og tause som to defekte GPS`r!
Jeg sendte avgårde ei kongle som endte med et plopp
i jegermannens kaffekopp!
Fortsatt like stille...
Vi pakket sekken og ropte inn valpefrøkna...
...som kom logrende og var lykkelig uvitende om
livets harde realiteter...
Taushet...
Vi gikk til bilen...
...satte oss inn...
...kjørte avgårde...
og begynte å le!
Vi lo så bilringene (de korporlige) rista og kjevene knakte!
Innimellom latterkulene prøvde jegermannen
å være litt analytisk og konkluderende...
"Jamen...normale folk trives i skogen!"
"Mulig det...men hva med alle oss andre da??"
...gispet jeg...
...og skjønnte at det var på tide å søke om
prøvemedlemskap i Tena Lady - klubben!
God helg alle sammen!
Klem fra June
Syns de gamle dameskoene er fine sammen med alt det hvite og lyse eller i gangen. 
