søndag 13. desember 2009

Mitt liv som meg..


Jeg syder og koker av god energi
I hodet flyr tankene lynraskt forbi
Jeg klarer det meste og enda litt til
En kreativ boble - jeg KAN det jeg vil!
Jeg kler meg i farger og blir gjerne sett
Og alt jeg skal gjøre er lekende lett
Jeg vil ikke sove - jeg har ikke tid!
Så mye å gjøre, så mye å gi!

Men brått kan de magiske kreftene fly
Og hodet mitt fylles med skyer av bly
Jeg har ikke krefter og KAN ingenting!
Ser tåke og håpløshet bak neste sving..
Jeg kler meg i svart og vil gjemme meg bort
Udugelig, passiv - får ingenting gjort!
Jeg vil ikke snakke - er helst for meg selv
Jeg vil bare sove og lengter til kveld!


Slik svinger min hverdag, slik svinger mitt liv
fra svimlende tomhet til sprudlende giv..
Som løv i september - så gnistrende flott
Som løv i november - kun vissent og grått
Mitt livs berg-og-dalbane...fiende? Venn?
Jeg lærer å leve pånytt, smått om senn
Snart knekker jeg koden og finner rett vei!
De kaller det sykdom. Jeg kaller det MEG...





( For den som måtte undre: jeg har diagnosen Bipolar Lidelse 2 og i lange perioder kan livet fortone seg slik som jeg, så ærlig som mulig,  har prøvd å beskrive det her...)

Klem June

           

20 kommentarer:

Mira sa...

Så ærlig og flott skreve, June!
Opp og nedturer har me vel alle. Og kor grensa går vet ikkje eg. Du har fått ein diagnose og strever i blant.
Ikkje bare, bare med medisin heller ,tenker eg. For det har vel sine bivirkninger og lite kjekt å dempe gode perioder.
Tenker på deg!
Stor Miraklem.

June J. Larsson sa...

Tusen takk, Mira! Det varmer! Jeg var veldig i tvil om jeg skulle legge ut dette på bloggen, men så tenkte jeg at hvorfor i all verden skal jeg ikke det?? Dette er en del av meg og en del av hvem jeg faktisk er..og det er alle de gode dagene som gjør meg kreativ og produktiv. Bipolar kan utarte seg på forskjellige måter, og hos meg svinger det nesten fra dag til dag. Dermed kan det kan være ganske uforutsigbart, men som sagt: dette er MEG!

Takk igjen for gode ord, Mira! :)
Klem

MissMette sa...

Hei June...
kom over siden din i dag... tenkte jeg måtte legge igjen et lite spor... Så fint og ærlig skrevet, kjente meg igjen her :o) jeg er fortsatt under utredning, så jeg er vel litt usikker på ennå hva jeg sliter med. Men de tror kanskje det kan være Bipolar Lidelse. Jeg har ikke fortalt dette til noen utenom familien min, men måtte bare skrive noen ord her inne hos deg. Jeg har så lyst!!! jeg er SÅ kreativ!!! Jeg har SÅ mange ideer!!! Men jeg får det ikke ut!!! jeg kommer ikke i gang!!! Huff... ja, ja... :o) håper det blir bedre en gang! ville bare at du skal vite at du ikke er alene om å ha det slik, og jeg syns det var tøft gjort å skrive det ut på bloggen. Klem fra Mette

Mitt hvite hus sa...

Hei kjære June..
Så ærlig og fint skrevet... hvis vi ikke godtar oss selv slik vi er hvem vil da gjøre det.
Syns det er veldig fint at du skrev dette .

Jeg er veldig enig i første mann her.. alle har vi gode og dårlige dager... Du har fått en diagnose.

Du er den samme flotte damen jeg er blitt kjent" med her inne fremdeles... og det vil du fortsette å være..

En god og varm klem til deg June fra meg..
Kerstin

Balke gård sa...

Hei June, jeg legger meg ved det alle de andre før emg har skrevet, så flott og ærlig ,-vær stolt av den du er og at du tør å si det! Jeg gleder meg slik til kaffepraten vår over nyttår, jeg! Inntil da, best mulig førjulstid og gleder meg til å se bilde av kransen!

Rakk ikke Skafferiet iår, men koselig å lese din fine dag der ute. Håper det bedrer seg med ballspilleren din. Klem, Marianne

Sylke Feldhusen sa...

Hei June,
du er den samme, uansett hvilken diagnose du har! Det viktigste er vel at du kan innrette deg slik at du får så mange gode dager som mulig.
Diktet du skrev, likte jeg veldig godt. Du fikk fortalt på en talende måte hva du opplever.
Jeg synes det er flott at du forteller oss om personligheten din. Det kan sikkert være slitsomt med en slik diagnose iblant, men så er du sikkert også veldig kreativ - nyt den kreative tiden! Så kan du slappe litt mer av i de andre periodene. Kanskje man trenger en "nede"-periode for å lade opp batteriene igjen? Klem fra meg!

Sivs hus sa...

Hei, Takk for hyggelig hilsen. Så nydelig tekst du skriver - kanskje du vil gi ut egen diktsamling? Juleklem Siv

sylvia sa...

hei June.
utrolig godt skrevet dette her,
jeg har en voksen sønn med diagnosen bipolar affekt,såvet absolutt åssen du har det,å nå på årets slutt er det nesten are sånn at han venter på at året kan bli ferdig og et nytt kan ta til,en meget vanskelig diagnose dette her,men en må sakte og sikkert lære seg å leve med dette,å kjenne signaler å seg selv,sette grenser,å ha et mest mulig rutine liv,som er noe av det kjedeligste ..
tøft gjort å fortelle dette,
min sønn er å ærlig på dette.
stå på June,du er mye verd for mange,
ønsker deg en herlig kveld.
klem fra sylvia.
tusen takk for hilsen hos meg,det varmer langt inn i hjertet...

Mariann Louise sa...

Flott gjort at du skriver om dette!
Har selv vært gjennom endel opp og nedturer, det begynte da sønnen min fikk det vi kaller vannhode for 18, hvis du vil, kan du titte på nest siste blogginnlegget mitt. Hadde en dag forrige uke hvor jeg gikk gjennom gamle bilder da han var så mye operert og på sykehus gjerne måneder av gangen. Uff, da slet jeg.
Og når man leser rundt på bloggene, virker det som alle lever utrolig lykkelig og enkelt med innkjøp av det ene merket etter det andre.

Ha en god Luciakveld, varm hilsen fra Øystese:)

Torilpia sa...

Hei June :o)
Har vel såvidt vært innom her tidligere - men først i dag fikk jeg tid til å virkelig lese bloggen din.

Dette innlegget var nydelig, ærlig og åpent.

Mitt første møte med en bipolar person - var da jeg ble sammen med min første skikkelige kjæreste. Søsteren hans var det de den gang kalte manisk depressiv. Klart man ble litt bekymret - når en person sluttet å spise og danset på bordene i en gledesrus jeg aldri har opplevd maken til. Men allikevel - var hun mer seg selv da - enn når hun måtte medisineres og dempes. De verste periodene måtte hun legges inn og hun var langt nede da. Hun var veldig preget av denne sykdommen i den tida - antakelig utløst av svangerskap og fødsel. Nå har hun ikke hatt slike runder på mange år - så vidt jeg vet.

Dette har gitt meg respekt for denne sykdommen/diagnosen - men også en innsikt i hva som befinner seg bak. Det er virkelig herlige mennesker - som til tider drukner litt i sin egen diagnose.

Fordi vi er redde - fordi vi ikke vet hva sykdommen innebærer - fordi vi ikke vet hva som skjer når .. uforutsigbarhet. Så holder vi feilaktig avstand - dessverre.

Selv sliter jeg med en tilbakevendende depresjon. Humøret kan svinge veldig. Men jeg har ikke de "maniske" periodene. Føler nesten at jeg går glipp av noe .. :o) Har nedturene men ikke oppturene liksom ..

Jeg synes det er så bra at folk står fram og forteller. Slik at vi får "ansikter" til de forskjellige diagnosene og sykdommene. Vi skal jo alle leve i samme verden - da må man også akseptere alle som de er. (I alle fall så lenge de ikke er til skade for seg selv og andre.)

Nå har jeg gjort det koselig for meg selv her jeg sitter - tent masse levende lys, kokt en god kopp kaffe som jeg drikker av en fin kopp og koser med med å lese blogger. Dette var en flott opplevelse for meg - en bitteliten opptur kanskje :o) Et veldig bra innlegg!!!

Ha en flott førjulstid - sender en god klem!!

sylvia sa...

hei vennen,
bare raskt innom å gi deg min mail adresse,den står vel litt gjemt på siden min.
vil gjerne maile med deg.
har litt travelt om dagen,men svarer når jeg kan.
s-jensen@online.no.
klem fra sylvia

Anonym sa...

Hei June..
Gratulerer.... Ta en titt innomhos meg:)
Klem Anita

Anonym sa...

Hei June!

Så flott tekst, ærlig og fint skrevet:)

Ville bare fortelle at du har vunnet en liten trøstepremie på trekningen på bloggen min, så hadde vært veldig fint om du kunne sendt meg adressen din så jeg kan få sendt deg premien:)

God klem fra Renate:)

Bossa sa...

Et flott dikt som sier det meste. Så fint at du er så åpen og ærlig. Jeg tror det er mange som sliter i stillhet, og føler seg helt alene med tankene sine. Det kan hjelpe at noen tør å si som det er.Selv har jeg mine lidelser, men lever ganske bra med dem. De tankene er jo en del av meg.
Ha en fin førjulstid, og ta gjerne kontakt om du vil.... Østlandet her også, vettu...
Klem :O)

Torilpia sa...

Hei igjen June :o)

Tusen takk for koselig gjenvisitt :o)
Jeg vil i denne omgang bare si ifra om at jeg kommer til å sende deg en mail - må bare vente til ting roer seg i huset her. Har barnefri i helga og kan få konsentrert meg litt mer. Er liksom ikke noe man bare klatter ned noen ord om - det her.

Ha en kjempekoselig torsdagskveld - stor klem!

josimo sa...

Dette var flott skrevet.Skal vise det til en venninne av meg som er under utredning.Hun har også slike dager som du beskriver så godt.

Ønsker deg gode dager

krinkelkroken sa...

Heisann June

Synes det er flott at du deler dette med oss, som du sier det er jo en del av deg.Når det gjelder psykisk sykdom tror jeg åpenhet er alfa omega, om vi skal få bukt med mange av de fordommene som er rundt i de norske hjem, er det informasjon, åpenhet og kunnskap som gjelder.Jeg er veldig engasjert i ADHD problematikken som berører flere av våre barn, og jeg ser hvor utrolig lite opplyste folk er generelt.
Nydelig skrevet av deg, og klart du kan dele det med oss:)
ha en deilig adventshelg, klem fra Beathe

Unknown sa...

Utrolig bra! Fortsett å skriv, kjære deg! Du har mye å by på! Klem til deg

Anne-Lise Jensen sa...

Hei June, så flott side du har - så glad for at jeg fant den:) Og dette du skrev her er noe av det fineste jeg har lest! Det gjelder å bruke alt man har fått til det beste for seg selv - noe du med dette bekrefter at er mulig! Vi prates, klem:)

Wenche sa...

Så nydelig og ærlig! Har selv denne diagnosen, og har kjempet mye gjennom tiden. Men som du sier, det er meg! Og jeg undres om min kreativitet hadde vært den samme uten? Jeg leste en gang, at sykdommen ble kalt noe så vakkert som kreativ-depressiv lidelse, eller kreativ bipolar. Og benekte egen sykdom er aldri en god ide, og jeg har lært og ikke skamme meg over meg selv og min diagnose. Vi er oss selv, og heldigvis for det:)

Fant bloggen din nå, og så igjennom dine etiketter, og jeg lurer på, om jeg kan få lagre meg dette diktet. Som en liten oppmuntrer i tunge stunder? for å minne meg selv på at, ja, det er meg. Og mine venner elsker meg, for meg.

Og det er alltid litt godt, og høre om eller lese noe av andre i samme båt.

Ønsker deg alt godt!

Mvh Wenche